Brombrom

Fra Robben Island

Nå er det så lenge siden jeg har skrevet noe her atte hjælp. Atonement. Her kommer derfor et snedig lite utvalg av hva vi har gjort siden sist. I alle fall det vi husker vi har gjort, om enn ikke i kronologisk rekkefølge.

Fine gribben

I skrivende stund ser jeg på en cricketkamp mellom Sør-Afrika og New Zealand, som av alle steder spilles på Barbados. Det er en helt ulidelig kjedelig idrett å se på, bortsett fra når noen får ballen i skrittet, ballen slås ut i publikum og noen slenger seg etter den, eller når noen på det laget som skal ta i mot ballen, tar den i mot uten
at den er nedi bakken først, en såkalt ”wicket”. Når noen får en wicket blir det totalt bonanza, og alle på banen løper til han som fikk wicketen. Han som slo ballen blir veldig lei seg, men han blir klappet av banen likevel.

Fugl

Uansett. Jeg husker at jeg hadde tenkt å legge ut bilder fra vår dag på vingården Spiers, hvor vi klappet/strøk geparder og diverse fugler som hadde blitt skadet og ventet på å bli friske nok til å bli sluppet ut i det fri. Jeg fant ut at gribb er gøy,

Vinnergribb

og Fot fant ut at hun har en forkjærlighet for ugler. ”C’est chouette!” Tog du an? (Fransk som b-språk, takk for dét).

Fot klapper ugler og sier "uuugleee"

Før vi gikk inn til gepardene måtte vi selvsagt skrive under på vingårdens totale ansvarsfraskrivelse dersom den spisse enden av klo/tann tilfeldigvis skulle finne veien til hals/øye. Vi måtte også godta at dersom man sparker geparden for deretter å snu ryggen til og løpe sin vei, løper man samtidig en viss risiko for gjengjeldelse. Noen har tydeligvis forsøkt uten hell, eventuelt med enorme mengder hell. Gepardene var myke og ganske søvnige, helt til den ene reiste seg og så sultent på Fot. Vi fikk beskjed om at det nok var på tide å gå. Ola og jeg var i grunn innstilt på å bli litt til, men vi lot Fot bestemme. Vi kjøpte også vin av en veldig sint dame og holdt på å få en eske i hodet.

Gepard før gepard ble sulten

Fordi veldig mange kjører rundt med et loppemarked på lasteplanet ligger det ofte en del rask i veien. Dette er for så vidt akseptabelt når det ligger for eksempel en bok, eller en sko i veikanten på en vei hvor man kjører i 30 km/t, men når det plutselig står en treseters skinnsofa i midtre fil på motorveien hvor man kjører i 140 oppstår det gjerne problemer. Vår etter hvert høyt elskede Polo har også holdt på å stifte bekjentskap med: lenestol, madrass, tv, teppe, samt noe som så ut som menneske i teppe, men som viste seg å bare være teppe, da bilen foran oss ikke fant det verdt bryet å svinge unna. Det verste er imidlertid de gangene det lokale veivesenet trenger et sted å spise lunsj og det ene feltet plutselig stenges, uten noen form for advarsel. Poloen ble for øvrig ”Car of the year” i fjor. Jeg savner cruisekontroll og flere knapper på rattet, men jeg gjetter at dette kan bestilles som ekstrautstyr. Den har en 1.4-liters bensinmotor og Natalie mener den ikke har noen kraft i seg. Personlig mener jeg det kan skyldes hennes hang til å stort sett kjøre i første eller femte gir, men jeg ser for så vidt poenget. Jeg forsøker fremdeles å gire med dørhåndtaket fra tid til annen.

Den nye Lompobilen

Olas bursdag den 4. april ble feiret ved at vi gjorde det Ola ville, noe et visst amerikansk kjærestepar nok kunne ha lært av. Ola ville i botanisk hage. Kirstenbosch botaniske hage ligger klint oppetter den østre delen av Table mountain, og er en fantastisk grønn og vakker del av et, for øyeblikket, ellers tørt og vissent Cape Town. Vi dro senere til et av de mest vindfulle stedene jeg har vært, Houts bay, for å spise biff, noe vi spiser en del av, slik at vi karbon-fotavtrykket vårt på denne jord blir så tydelig som mulig.

Ola venter på biff

Stedet hadde én akseptabel restaurant, og denne lå plassert i tilknytning til stranden, noe som gjorde at måltidet ”biff” ble mer ”biff a la sand” (ikke lasagne). Tilgi meg, jeg er litt trøtt. Sandbiffen var imidlertid ganske god, og selv om vi hadde lyst til å be servitørene om å synge gratulerer med dagen-sang for Ola, lot vi være fordi Ola truet med å forlate området om dette skjedde. Vi rakk ikke alkoholsalget og fikk derfor ikke feiret Ola med litt ”African cream” denne dagen. ”African cream” er en fryktelig oppsukret variant av Baileys, og kommer på en flaske kledd i en gepard-mønstret kordfløyeldress. Det skal for øvrig nevnes at Natalie til stadighet tar seg ”ei litta cream” på varme kvelder, mens Ola og jeg drikker det namibiske ølet ”Windhoek” – noe de geografi-interesserte nok kan verdsette.

Etter sandbiff

Hver bidige morgen når jeg prøver å få med meg nyheter på afrikaans avbrytes nyhetene av en kortfilm om et eller annet forsikringsselskap. Et par av disse forsikringene dekker ganske mye festlig, blant annet ”volcanic eruption”, ”glaciers melting”, samt ”nuclear meltdown”. Jeg vet ikke hvor ofte slike ting skjer her, men tydeligvis ofte nok til at man skal betale 250 kroner måneden for å forsikre bilen sin mot det. Verdens skumleste nyhetsoppleser jobber forresten her. Han er 70 år og har ingen rynker, men derimot veldig hvite tenner og haiøyne. Jeg tror han er vampyr. Når han snakker afrikaans er det som om man havner i en slags transe. Under et innslag om verdens yngste jordomseiler (Jessica Watson, 16 år, red. anm.) avsluttet han sendingen med å blunke til seeren og si: ”eine lekker, lange, vaaaaaarm bad”. (Jeg har i den senere tid fått høre at han heter "Riaan Cruywagen")


Tidligere var det en såpeopera her som var et slags afrikansk ”Syv søstre”. Jeg husker ikke helt hva det het, men handlingen ble etter hvert såpass snodig at forfatterne ble lei og måtte finne en måte å samle de mange løse trådene på. De introduserte en karakter hvis eneste oppgave var å ta livet av de andre karakterene – noe som fungerte såpass bra at serien ble lagt ned. Ferreira kjenner to av de som var med i serien – han som drepte alle og nå er lagt for hat av alle som fulgte med på serien, og en gammel mann som spilte tilbakestående. En gang han som spilte tilbakestående var i butikken kom noen barn bort til ham og ”lokket” på ham som om han var et ekorn. Han ble ikke drept i serien men var visst veldig glad for at den endelig ble lagt ned.
I anledning fotball-VM som kanskje begynner i Sør-Afrika om ikke så lenge har vi kjøpt billetter til åttendedelsfinalen i Cape Town mellom, forhåpentligvis, Spania og Brasil/Portugal/Elfenbenskysten.

Greenpoint

Jeg vet ikke helt hvem jeg håper på egentlig. Hvis vi er skikkelig uheldige kan vi ende opp med Honduras og Nord-Korea, men det har jeg ikke helt troen på. Grunnen til at jeg sier ”kanskje begynner i Sør-Afrika” er at det er ganske mye som ikke akkurat er helt klart ennå. Jeg vet ikke hvordan det er i de andre byene hvor det skal spilles kamper, bortsett fra at folk blir skutt på bussen i Johannesburg, men i Cape Town begynte man for kort tid siden å bygge om alle hovedveiene til og fra flyplassen, samt til og fra stadion, et stadion som for øvrig fremdeles mangler 10.000 seter, søppelkasser, strøm og parkeringsplass (de mangler ikke 10.000 søppelkasser, du skjønner hva jeg mener). Og så kommer dette leie viruset i tillegg. Rift Valley. Riktignok må du visst spise rått, råttent kjøtt fra selvdødt dyr for å få det, men for all del, jeg blir ganske skuffa hvis jeg får det.

Tøying i garderobe

Natalie har bedt fremmede om å ta bilde av oss, noe av det flaueste jeg veit

Nå skal jeg drikke en brus som ikke er lov å selge i Norge fordi barn får ADHD av det. Nam, Granadilla. Flaks at jeg ikke er i faresonen!
Vi har vært på bilmuseum i Franshoek, noe som var helt ok. Mange fine biler. Natalie ville, av en eller annen grunn vi nok aldri får vite, på dette: Hugenott-museet i Franshoek.

Ikke Hugenottmuseum

Hovedattraksjonen er en bok. Seriøst. Ola og jeg klarte å snakke oss ut av det. Kanskje vi hadde vært besøkende nummer tusen og fått vår egen bok, men jeg tror ikke det hadde vært verd det.
Jeg merker nå at jeg begynner å bli ganske jazzet av Granadilla-brusen, så nå er det på tide med en liten bildepause.


Vi har hatt besøk av Roar Strand i leiligheten vår, og han dro med oss for å dykke med hai utenfor Hermanus, ca. 16 mil eller så øst for Cape Town. Vannet var kaldt og det tok en stund før hai ble interessert, men da hai endelig ble interessert prøvde hai å komme inn i bur. Vi fikk også se sel som hørtes ut som sau, og sel luktet fryktelig vondt.

Hai i vann, vi i bur

Natalie fryser i det kalde vannet
Natalie er tilbake i båt

Vaskemaskinen vår ødelegger klærne våre, men den gjør det i det minste på nye måter hver gang. Vi ble for øvrig kastet ut av leiligheten vår her forleden, men vi fikk i det minste god tid. ”It is very nice if you will remove your belongings by the end of today please.” Jada. Så nå bor vi i en helt lik leilighet bortsett fra at ingenting virker her, rommet mitt har blitt balkong (noe som er kjipt samtidig som det egentlig er ok) og kjøleskapet er mindre.

Blå

Det verste er imidlertid at man blir forbanna hver gang jeg er på badet. Unikumet som designet det fant det nødvendig med én kran for varmt og én for kaldt vann, noe som er helt forjævlig meningsløst. Jeg er sjelden interessert i å fryse på en hånd og skolde den andre, og mangelen på fenomenet propp gjør det umulig å lage et håndbadekar, noe jeg for så vidt uansett ikke hadde giddet, så det er igrunn ikke så farlig. Men seriøst. Gi meg én kran.

Morratryne på vei til klinikk på 17.mai

Morratryne 2 på vei til klinikk på 17.mai

17. mai dro vi til De Waal-parken i sentrum. Først var vi i Stellenbosch en tur fordi GPSen sa vi skulle dit. Det var imidlertid feil. Vi kjørte derfor 7 mil for langt, men det var veldig hyggelig da vi kom frem til riktig park. Vi kjøpte vaffel, brus og pølse i bytte mot 17.mai-bong, og gikk i tog, ledet an av et lokalt korps som kunne én sang utenat. Korpset ble i sin tur ledet an av en som danset med en paraply.

Nok en gang tar fremmed bilde av oss

Korps med paraplymann

Jeg vet ikke hvor mye som står i norske aviser om dette, men den politiske situasjonen har visst blitt litt anspent. Etter at Eugene Terre-Blanche (en kjip kis som savnet apartheid) ble drept med stålrør og hagesaks sa Julius Malema (en like kjip kis som synes alle hvite bør komme seg ut av Sør-Afrika) at de som drepte ham burde fått en medalje og at E.T. burde ha blitt drept for lenge siden. Slikt skaper ikke kjempegod stemning blant hvite og sorte. Mange mener at Julius håper å bli den neste Idi Amin. Julius er veldig glad i å synge sangen ”Shoot the Boer”, gjerne svært offentlig. Jeg så på nyhetene her forleden at tilhengerne hans drar rundt og river ned utedoer, uvisst hvorfor, det har noe med demokratiet å gjøre.

For øvrig innser jeg etter hvert hvor mye kriminalitet Sør-Afrika sliter med. 19000 drap fra mars 2008 til mars 2009. 6 drap om dagen bare i Cape Town. Med samme antall drap per innbygger ville det vært over 2000 drap i Norge i fjor. Det var det imidlertid ikke. Man har et eget program på TV hvor man bare viser bilder av folk som er ettersøkt for mord, voldtekt eller begge deler. 70.000 (anmeldte) voldtekter årlig. Dønn serr. Det er som om hele Kristiansand ble voldtatt én gang i året. Gjengvoldtekt av mindreårige er dagligdags, gravide kvinner kidnappes, voldtas og kastes i en eller annen grøft. Jeg forstår at siden det er så mange mennesker her, får ikke enkeltskjebner like stor oppmerksomhet som i Norge, men når 28 personer dør i en bussulykke fordi sjåføren er drita og kjører bussen utfor et stup, en buss som for øvrig var blitt avskiltet fordi den var livsfarlig, synes jeg det er litt snodig at det ikke får mer enn 15 sekunders oppmerksomhet på kveldsnyhetene.


Noe som imidlertid har fått oppmerksomhet i det siste er fødeavdelingen på et sykehus i Johannesburg, hvor 17 spedbarn fikk en mage-tarm-infeksjon og døde i løpet av svært kort tid for en ukes tid siden. Helseministeren sa i etterkant at ”dette var en viktig lærepenge”, uten at han spesifiserte nærmere hvem dette var en viktig lærepenge for. Nå har man jo et, i beste fall, avslappet forhold til hygiene her – så jeg ser slett ikke bort i fra at lærepengen slett ikke er lært av vedkommende som ikke vasket hendene etter å ha vært på toalettet, ei heller tok på seg hansker eller munnbind før han/hun tok turen inn på fødeavdelingen.

Når man imidlertid tar på seg hansker her, har de en tendens til å fortsette å være på uansett hva man gjør. Det hadde klikka for kirurgen-Inger. Eksempler på grunner jeg kan komme på for å skifte hansker, som ikke nødvendigvis utløser hanskeskift her er:
- Gå og hente noe i en annen etasje
- Knytte skoene
- Tørke opp vann fra gulvet
- Snakke i telefonen
- Hente ny pasient

Nei, nå skal jeg se det nye programmet til Chuck Norris. Skal prøve å ikke la det gå like lenge til neste gang! Stor kos fra mos.

Juhu