Brille-/nakkeskille

Etter å ha mottatt kritikk for at det har gått lang tid uten oppdatering kommer det nok en ganske stor en, men med flere bilder denne gangen!

Vi husker fra tidligere at dere har blitt ertet med blant annet et bilde fra vår tur til Cape of Good Hope, det (nesten) sydligste punkt på det afrikanske kontinent. Her får dere historien fra den dagen, samt gårsdagens tur til Table Mountain i midten av Cape Town.

Onsdag 17.03.:

Etter en ganske lang biltur kom vi omsider til kysten, og et skilt merket "Penguin colony". Fot ville naturligvis se pingvinene, og ble riktig jazzet opp av skiltet. Vi måtte derfor roe henne ned før vi kunne parkere og fnne pingvinene. Parkeringsvaktene her gjør parkeringen til en ganske stressende opplevelse. De hoier og vinker for å få deg inn på en plass de mener passer bilen perfekt, og løper gjerne inn foran bilen din for å få deg til å bråstoppe, men for all del, de utfører jobben med en beundringsverdig entusiasme. Pingvinene lå stort sett stille, bortsett fra en som badet. En pingvin hadde lagt seg opp i buskene i le for vinden, og denne var tydeligvis ganske vant til, og glad i, å bli tatt bilder av. Etter å ha blitt sandblåst på stranden dro vi tilbake i bilen. Kort tid senere så vi det artige dyret "bavian" langs veien, og stanset derfor på en rasteplass. Det var imidlertid mange som hadde sett det samme som oss, og det var derfor trangt om plassen. Inngangen til rasteplassen bestod av to stolper med akkurat nok plass mellom til én bil. Jeg så mitt snitt til å snike meg inn, men så ikke den lille metallkroken som sto ut fra den ene stolpen. I neste øyeblikk ble jeg nådeløst straffet. Ola ropte "høilg!" og vi hørte en lompende, skrapende lyd. Da det var ganske mange bavianer utenfor turte vi ikke å åpne døren for å se på skadene. Senere ble det tydelig at Lompobilen hadde fått smake rasteplassens kontroversielle stolpedesign. Jeg tok skaden på min kappe.

Cape Point

Cape Point består av et gammelt og et relativt nytt fyrtårn ytterst på en klippe. Det gamle fyrtårnet ligger helt ytterst, nede ved vannet, mens det nye ligger på toppen av klippen. Så snart man nærmer seg kanten kommer vinden loddrett opp klippen og treffer deg i fjeset. Fot og Ola fant ut at de til sammen veide like mye som meg (nåja) og holdt seg fast i hverandre, mens jeg sto fjellstøtt. Fot fløy heldigvis ikke bort, så vi passer fremdeles på henne! Ellers fant vi en firfirsle, og jeg holdt på å tråkke på en rotte/marsvin/grevling-liknende sak som satt og gnagde på buskene langs stien. Det viser seg imidlertid at det kalles en "Dassie", og Dr. Ferreira hadde en slik på sine yngre dager. Dens nærmeste nålevende slektning er av alle ting - elefant. Fot ble selvsagt jazzet igjen, og vi tok ganske mange bilder.

Dassie og Fot

Vi spiste på en ganske dyr restaurant, og det var her vi møtte noen gamle kjenninger - nederlenderne fra flyet. De var nå staselig antrukket i hvite bukser og blå skjorter, slik at de matchet hverandre. Fot er ikke så glad i dem. Ellers fikk vi besøk av en fugl som nesten bæsjet på Ola.

Cape of Good Hope var ikke så veldig spennende, men vi så en struts. Da vi kjørte tilbake kjørte vi (jeg) litt for fort og så ikke fartsdumpen før det var for sent. Fot lå og sov i baksetet, og rakk ikke å, som Ola og jeg, stålsette seg for å treffe en fartsdump i 70 kilometer i timen. En vektløs Natalie gav fra seg et lite hyl idet Lompobilen løftet seg fra bakken, i den tro at vi nettopp hadde kjørt utfor en klippe. Det hadde vi jo ikke.

På vei hjem dro vi innom Chapmans Peak for å se på solnedgangen i Atlanterhavet. Solen gikk veldig fort ned, og vi ødela for et kjærestepar som var der for å se soldnegangen. Deretter kjørte vi i hundreogtjue på uopplyste, svingete veier, spilte squash og sovnet, glade.

Sjåføren vår, Jerome

Torsdag 18.03.:

Dagen begynte med at sjåføren vår, Jerome, kjørte oss til Guguletu. Idag fikk vi ingen demonstrasjoner, men derimot hver vår stol og en mengde pasienter. Mens Ola strevde med bucco-, mesio-, og lompoverterte, nedkarierte åttere og tilhørende rotrester, trakk jeg stort sett perio- og melketenner, samt periomelketenner. Barna er naturlig nok ganske stressa når de skal til oss, men de synes det er veldig gøy når jeg sier det eneste ordet jeg kan, og jeg sier det feil. "Pefomle" betyr noe sånt som "pust rolig", mens "fofomle" som jeg sier endel, tydeligvis betyr noe helt annet - muligens noe grovt. Ellers synes de det er veldig fascinerende når jeg babler ivei på norsk, de ser da ut til å glemme hvorfor de er der.

Jeg brukte tang i ti minutter, uten å få mer enn et par milimeter mobilitet, på en jævel av en periofri 17 som satt i en ganske kraftig dame. Jeg ble så svett atte hjælp, og fikk vannblemme i hånden. Det er igrunn veldig befriende å kunne banne så mye man vil uten at noen skjønner det. I dette tilfellet tror jeg imidlertid hun fikk med seg hovedpoenget.

Etter ti minutter foran, bak og oppå pasienten (hvis det er lov å si) bøyde jeg litt for hardt buccalt og fikk ut kronen og den mesiobuccale roten. Den palatinale og distobuccale ble igjen. 15 minutter, endel slit og svette, samt sist og ikke minst en Ferreira senere, var alt av tann ute.

Dr. G. Ferreira

Fot fikk oppleve hvordan det er å trekke 46 på en 12 år gammel gutt som har fått ledningsanestesi i 3. kvadrant, med andre ord hvordan det er å trekke tann på en ubedøvet pasient. Traume for livet, både for Fot og pasienten. Feil tann hadde blitt skrevet i journalen, og Fot var i sin fulle rett. Heldigvis kom Ferreira og husket at han hadde anestesert den andre siden.

Senere ble vi kjørt til Mitchells Plain, hvor det andre sykehuset ligger. Her fikk vi en grundig omvisning av dekan for forskning, prof. Myburgh. Vi ble imidlertid stående og snakke med en tilfeldig mann fra et innredningsselskap mens Myburgh måtte få teknisk avdeling til å låse opp kjelleren. Mannen fra innredningsselskapet hadde fått i oppdrag å innrede den nyoppussede kjelleren. Også her fikk vi en grundig omvisning, og det var veldig spennende å få være med på diskusjonen mellom Myburgh, mannen fra teknisk avdeling og mannen fra innredningsselskapet - om hvorvidt man skulle velge en lysegrå eller mørkegrå oppslagstavle i gangen. Vi fikk også se det nye oppholdsrommet til studentene. I motsetning til det "Orale rom" som vi er kjent med, skal de her få en Oral festsal, en trehundre kvadratmeter stor hall hvor man skal ha flatskjermer og biljardbord. Lompen oppfordrer herved fakultetsledelsen om å ta etter den Orale romløsningen i Sør-Afrika når man skal bygge nytt klinikkbygg i Oslo.

Fredag 19.03.:

Vi besøkte Table Mountain idag. Det er et stort platå i midten av Cape Town, tusenognoe meter over havet. Vi hadde egentlig tenkt å gå/klatre opp, men det var vindstille og dødvarmt, så vi tok gondol opp. Jeg er ikke veldig glad i høyder. Sett meg alene med en hai i et haibur og jeg vil være mindre redd enn jeg var i dag. En lett svaiende vogn, fylt med svært tykke amerikanere på et roterende gulv, 100 meter over den bratteste skråningen jeg har sett. Det hjalp litt at det var en amerikaner der som trodde Nelson Mandela fremdeles satt i fengsel på Robben island, men bare såvidt.

Utsikt fra gondol

Jeg orker ikke tenke mer på det. Fot var som vanlig jazzet, og poket meg hele veien opp (og ned) mens hun sa "Anders har høydeskrekk, Anders har høydeskrekk". Jævel.

På toppen var det en mann med et veldig dyrt kamera som ikke klarte å ta bilde av oss med vårt, men heldigvis kom en mann med rosa singlet og løpeshorts fra åttitallet til unnsetning og ville ta bilde av oss foran kanten. En gruppe japanere måtte stanse og vente til mannen med rosa singlet hadde tatt bilde av oss. De ble stående ganske lenge, da vår rosa venn tok ca. 27 bilder av oss. "Smile!", "Smile more!", "Glasses off", "Glasses on", "Crawl towards me!", "Like a tiger!". Vel, ikke de to siste. Men det tok dødla lang tid, og jeg var, gjennom hele fotoseansen, redd for å velte utfor kanten.

Ett av de 27 bildene rosa-singlet-mannen tok av oss

Vi møtte et amerikansk kjærestepar ved det ene utkikkspunktet, og den kvinnelige delen av forholdet mente de måtte "snakke sammen". Ola og jeg følte en viss sympati med den uheldige herren. Samtalen som fulgte er en av de pinligste jeg har overhørt. I korte trekk mente hun at han ikke var innstilt på å redde forholdet, og hun følte han ikke hadde vært tilstede de siste ti dagene. Hun ville gjøre det han ville, men han turte ikke å være seg selv rundt henne. Riktignok hadde de brukt de siste ti dagene på kun å gjøre ting hun ville, men nå skulle de bruke de siste to dagene på alt han ville gjøre. Hun følte seg som en kjerring, han følte at hun bare så på andre gutter. Hun følte at det han følte var feil, og at han måtte begynne å føle andre ting. Han følte ikke det var riktig tid eller sted å ta praten på, og i frustrasjon over dette sa han noe veldig teit og pinlig som jeg ikke makter å gjengi her. Hvorfor denne samtalen ble ført mens vi sto og tok bilder av hverandre og brukte selvutløser til den store gullmedaljen kommer vi nok aldri til å få vite.

Så dro vi hjem.

Nå har vi vært på Spiers vingård og kost med gepard-valper/-føll. Mer om det senere!

Lompekos til alle!

Robertson Winery

Kalde fakta:
Robertson Winery 2009
Rødvin (Pinotage)
14% alc.
R39.95 (kanskje 35kr?)

Ola: Det er med en smule skepsis at ganen fuktes med pinotage. I følge wikipedia er dette en drue de kun dyrker her i Sør-Afrika og mange vinkritikere mener det holder. Vinen er avkjølt til ca 12 grader og har fått luftet seg litt. Men smaken er god den. Dette er nok en drue vi skal prøve igjen. 6 lomper.
Natalie: Utmerket. Men må desverre trekke for kjedelig navn, prislapp på korken og innhold av sulfitter som i følge Preus fører til økt dannelse av tannsten. Beste vinen så langt. 7 lomper.
Anders: Etter litt gurgling og smatting, denne likte jeg. Mmm. Veldig god. Men det trekker litt ned at det ikke var denne vinen jeg hadde lyst på (dette var den eneste med skrukork vi hadde). Ville jo egentlig prøve Two Oceans. Den får 7 lomper av meg. Grunnen til at jeg ikke gir den 8 lomper er at jeg sølte på meg selv og da jeg rapte så smakte det pølse, riktignok fordi jeg spiste pølse i sted, men vinen trekkes likevel for dette. Ugh!! Siste slurken smakte sigg. Men tror det var noe annet som skjedde der så vil ikke trekke for det.

Dommen: 6.7 lomper

Pinns(vin)

Kalde fakta:
Porcupine Ridge 2008 (pinnsvinvin)
Fra Boekenhoutskloof
Rødvin (merlot)
14% alc. (Don't drink and walk on the road, you may be killed.)
R54.95 (under 50-lappen)

Pinns(vin)

Anders: Bilde av pinnsvin, det er jo alltid kult. Den er fra en kloof, og det er jo dal så dette er nok en mørk vin som ikke har sett mye til sola. Æsj denne var ikke noe god, 2 lomper... (2 slurker senere) Hmm denne smakte omtrent som den i går, 5 lomper, nei vent. 4 lomper.
Ola: De skal ha for advarselen på flaska, men her i Kappstaden gjelder det nok enten du har drukket eller ei. Fin flaske (red.adm.: den ble kjøpt kun på grunnlag av etikett og pris). God smak av sjokolade, kaffe, ville bær og eik. Mørk farge og behagelig duft. Har sjelden sovet så godt som med 3 glass av denne i maven. 7 lomper.
Natalie: Har ikke spist mint i dag så har bare litt colasmak i munnen, men skal drikke litt vann før jeg smaker. Ikke like fin etikett i dag, men det er en fin tegning altså. En halv prosent mer alkohol enn i går, dette lover bra. Smaker bra, særlig sjokoladen kjenner jeg. 5 lomper.

Dommen: 5.3 lomper.
For the record: Giraffvinen var selvfølgelig ikke kjøleskapkald, den hadde bare ligget i kjøleskapet lenge nok til å nå riktig merlot-temperatur. Lomperne tar åpenbart ikke kritikk av typen selv.

First blood

I går var første dag på gratisklinikken i Guguletu. Sjåføren vår kjørte en urovekkende liten bil, og fant det kostelig at Natalie, som ønsket å sitte i forsetet for en gangs skyld, forsøkte å sette seg på høyre side. Ola og jeg har nå sittet nok i forsetet til å vite at høyre er førersiden, men Natalie har levd luksuslivet alene i baksetet, og har gått inn på høyre og venstre side som hun har funnet det for godt. Da "Fot" uansett befant seg på høyre side av bilen, benyttet jeg sjansen til å sette meg i forsetet. Mens Ola og "Fot" slumret, smalltalket jeg en hel del med sjåføren vår. Det er en veldig hyggelig mann som snakker veldig fort, så jeg fikk ikke med meg hva han het, men sønnen hans spiller visst på et av de to store fotballagene fra Cape Town, og er midt på treet god. Han har forøvrig satt seg selv på jobben med å finne et sted vi kan kjøpe billetter til VM, og det er noe jeg kan sette pris på.

På klinikken i Guguletu møtte vi straks Dr. Ferreira, som kalte meg "Anus", Ola "Hola" og Natalie - vel. Ja. Natalie. Mannen fungerer som et levende samlebånd, og har ifølge egne beregninger ekstrahert "tens of thousands" tenner. Sonde brukes ikke, tre speil benyttes på rotasjonsbasis, etter en liten visitt i en eller annen form for desinfeksjonsveske, og enhver smerte i relasjon til tann er forenlig med ekstraksjon. I den grad man kan kalle det en "diagnose" stilles den som regel iløpet av 5 sekunder. De har visst et røntgenapparat, men siden relasjon til sinus eller canalis uansett ikke påvirker behandlingsplanen brukes det "stort sett" ikke. Dr. Ferreira påberoper seg forøvrig røntgensyn. Dr. Ferreira ble noe oppgitt over en kvinne som ikke klarte å peke på én tann, men da hun hadde ANUG, akutt nekrotiserende ulcerøs gingivitt, var det ok. Først ble alle pasientene, om lag 50 mennesker, anestesert i området de hadde vondt - deretter ble de sendt tilbake på venterommet for å. Ja - vente. Journalsystemet er noe annerledes enn vi er vant til. Alle har hver sin lapp med navn og adresse, samt klistremerker i forskjellige farger.

Joda.

Gult betyr HIV-positiv. Over halvparten av pasientene hadde gule klistremerker. Det var i grunn ganske sørgelig å se hvor unge mange av dem var – blant annet en gutt som ikke kan ha vært noe særlig mer enn 5-6 år. Med fare for at Odontolompen virker for seriøs (det er vel kan hende ingen reell fare uansett) – det er absolutt tankevekkende å kjøre gjennom det man må kunne kalle slummen rundt klinikken, for deretter å krysse motorveien og plutselig være midt iblant villaer, svømmebasseng og tennisbaner.

Da alle var anestesert begynte ekstraksjonene. Tenner fløy, bokstavlig talt. Ola måtte blant annet dukke unna en løs tannkrone etter at en meget entusiastisk Ferreira tok et litt for hardt grep rundt 46. Etter tjue minutters intensiv ekstraksjonsundervisning med tilhørende miming av PDL og premolar ble vi satt til å ekstrahere tenner selv – imidlertid rakk vi bare å trekke åtte før Ferreira var ferdig med resten (og vi brukte ikke mer enn ti minutter..) Ola fikk lov å trekke en så vidt synlig, nedkariert, buccovertert 18, noe Fot og jeg ikke misunnet ham.

Andre ting som er verdt å nevne:
- Instrumentene vi bruker er det få av, så de må desinfiseres mellom hver gang de brukes. De ligger da i en balje med en slags klorløsning, og der må de ligge i ”minst fire minutter”.
- Dr. Ferreira er veldig stolt over sin evne til avledning, og demonstrerte dette på meg ved å først pirke på meg med en pinsett: ”Se så vondt det er!”, for deretter å klemme hardt i hånden min mens han pirket på meg med pinsetten: ”Se, nå gjør det ikke vondt!”. Jeg takket for demonstrasjonen selv om jeg for så vidt hadde satt mer pris på den om han hadde tatt av seg den blodige hansken først.
- Maur var det nok av, særlig på instrumentene.
- Dr. Ferreira har sett midnattssol i Oslo, vært hofftannlege i Bahrain og snakker alle stammespråkene i Sør-Afrika – hvilket visstnok er 11, pluss afrikaans og engelsk selvsagt.

Ellers hadde vi fri resten av ettermiddagen, så da dro vi til Two Oceans Aquarium. Det var helt ok, Fot/Shark var veldig fornøyd med å få se hai. Waterfront tilfredsstilte turistene i oss. På kvelden smakte vi på den nye vinen. Denne gangen, Pinns-vin.

Nattasharks

For å tease dere litt – i dag var vi på Cape Point og Cape of Good Hope. Det var en lang dag i Lompobilen, som for øvrig fikk sin første bulk, og vi møtte noen vi kjenner fra før. Natalie fikk se mange spennende dyr, blant annet på tallerkenen, og vi fikk for første gang på turen bruk for selvutløserfunksjonen på kameraet. Mer om hvordan dét gikk, ja det får du lese senere.

Teasebilde

Tall Horse

Kalde fakta:
Rødvin (merlot)
Tall Horse (giraffvin)
R49.95 (ca 45kr)



Natalie: Jeg har fortsatt mintsmak i munnen så dette var ikke spessielt godt. Fin etikett, 4 lomper.
Anders: Også litt mintsmak i munnen og jeg er egentlig ganske mett så jeg har ikke lyst på vin, men den smaker godt, har fin farge (rød) og den var jo jævlig billig. Trekker også opp at det er en kortreist vin. 5 lomper (men én har ligget ute over natta og blitt hard)
Ola: Pluss for skrukork (særlig siden vi ikke har vinopptrekker). Meget bra temperatur (har ligget i kjøleskapet). All mintsmak borte, så smaken er fortreffelig. Lukter rødvin. 6 lomper.

Dommen: Tall Horse (giraffvin) : 5 Lomper (av 8 mulige)

Da Big Five

Gutta krutt foran Table Mountain

Okei. Dette blir et relativt langt innlegg, for nå er det jo flerfoldige dager siden vi la inn noe særlig innholdsrikt her. Vi håper imidlertid det faller i smak, og hvis man ikke gidder å lese alt kan man jo bare se på bildene – det er jo koselig det også.

Jeg (Anders) hadde håpet å få meg en liten cowboystrekk før vi midt på natten kjørte fra Ola, men da jeg la meg ned dimmet han lyset og begynte å spille ”Idyll” på gitar, og da turte jeg simpelthen ikke å sove. Kort tid etter satte vi oss i bilen. Natalie (heretter ”Fot”) satt selvsagt i midten i baksetet, noe hun kommer til å fortsette å gjøre de neste fire månedene. Etter å ha sjekket fire ganger at alle hadde med seg passet sitt kjørte vi til flyplassen. Her skulle vi snart få turens første overraskelse, nemlig at farmakologiboken ”Rang&Dale”, som Skoglund (heretter ”the Skag”) anbefaler på det varmeste, veier over 3 kilo. Da jeg ikke hadde lyst til å kaste noen av singletene jeg hadde med, endte jeg opp med 15 kilo håndbagasje.

En hyggelig flyvertinne med perio 2 kom og fortalte meg at jeg kunne få sitte ved nødutgangen så jeg hadde god plass til de lange bena og det store hodet mitt, og dum som jeg var takket jeg ja. Jeg innså raskt at jeg uforvarende hadde samtykket til å fungere som en slags sikkerhetsanordning. Idet øyelokkene mine sakte lukket seg, kom hun og ristet i meg. ”Sir, please sir, you must not sleep. Sir! Sir! If you sleep, who will open the door?” Personlig tror jeg jeg hadde våknet dersom flyet hadde landet i havet, men ok. Jeg sovnet likevel, og risikerte dermed livene til mine medpassasjerer. Jeg beklager på det varmeste.

De femten timene fra ankomst i Amsterdam til ankomst i Cape Town er ikke noe særlig å skrive hjem om. De omhandler stort sett det å stå i kø, en semiretardert kvinne som stadig skulle frem og tilbake i flyet, samt syv nederlandske menn som hadde firmamøte/vors/fest/nach.

Etter å ha tenkt "lukk opp døra, jeg svetter ihjæl" i de nevnte femten timene skulle vi stå litt mer i kø, komme først i køen for deretter å stå bakerst i en ny. Ei tysk jente fra samme fly som oss valgte å ha et pass som gikk ut om 2 måneder, og ble derfor pent bedt om å sette seg på samme fly tilbake.

Vi ble ledet av en relativt skummel mann ut på en mørk parkeringsplass fordi han visste om "en snarvei" til leiebilen vår. Vi møtte så kusina til Skagmo (heretter "Skag 2") som var hyggelig nok til å møte oss klokken tolv på en fredag kveld for å kjøre foran oss til stedet vi bor. Etter noe kløning med giring, øye-hånd-venstresiden-av-veien-koordinasjon fikk vi møte Amie, en gammel dame i silkeslåbrok. Hun kalte meg Agnes, Ola for "Hola" og Natalie - vel. Natalie. Skuffende.

Lompobilen

Stedet vi bor nå er det man må kunne kalle sweet. Jeg har riktignok fått det kjipeste rommet, med vinduer på flertallet av sidene, persienner som ikke går an å lukke og maur i senga, men vi koser oss stort med vår egen squashbane, tennisbane og svømmebasseng. Ola har kjøpt tennis-outfit (Wimbledon-hvitt), og er nå en meget slick Rick. Natalie har forøvrig fått besøk av en kneler på rommet sitt, som Ola og jeg måtte trå til for å fjerne i ett stykke. Natalies forslag for å fjerne "kreasjonen" som hun kalte det, inkluderte støvsuging, tennisball i insektfjes og kveling(?) med hendene. Noe usikker på hvordan jeg skulle kvelt en kneler.

Fot i slaget

På lørdag morgen dro vi til silkeslåbrok-Amie, som nå gikk med en i overkant utfordrende topp. I tre timer fortalte hun om alt vi må gjøre i Cape Town. Riktignok brukte hun den siste halvtimen på å fortelle om hvor mye bedre Sør-Afrika var før, da det var et "first world country" (for de hvite), mens det nå er et "third world country" (for alle, ifølge henne, dog hun fremdeles nok har endel penger og kan ordne seg greit (hvis det er lov å skrive)). Hun fortalte også at vi ikke måtte gi "the blacks" penger, for da ville de bare ha mer, mens vi kunne gi "the couloured" opptil 2 rand (men aldri mer). Det tilsvarer altså omtrent 1,50 norske kroner. Vi fikk også streng beskjed om ikke å "friste" renholdspersonalet med penger og verdifulle ting når de kommer for å vaske i leiligheten vår. Vi har derfor laget en egen "fristehylle", med kamera, GPS, iPoder, bilnøkler og datamaskiner. Hvilke konsekvenser dette får vil selvsagt bli publisert på Lompen. Eventuelt ikke. Til sist ønsket var utleier å presisere at hun på ingen måte var rasist. Vel.

Vi har altså kjøpt GPS, noe som er uvurderlig her nede. Noen ganger ber den oss svinge litt for tidlig. Vi har vært farlig nære å svinge inn i motgående kjørefelt på N1 (National road 1, som går fra Cape Town til Johannesburg - åttefelts vei.). Vi har også kjøpt SIM-kort til mobilene våre. Men fordi myndighetene ikke vil at vi skal bruke dem til organisert kriminalitet måtte endel ordnes før de ble aktivert.

Vi har bestemt oss for å lage vår egen versjon av "Fire (eller tre da) stjerners middag", hvor én inviterer de to andre på middag og står for underholdning underveis. Jeg valgte å være som Stephen Ackles, Ola valgte Bjørn Floberg og Natalie valgte "han nordlendingen". Jeg aner ikke hvem hun mener. Nå valgte hun Linni Meister istedet. Ja. Vel. Første kvelden her falt oppgaven på meg. Jeg brukte GPSens restaurantfunksjon og fant "Black Dragon Asian Lake" og "Hungry Lion". Begge lå i nabolag hvor vi satt med følelsen av at vi kom til å bli ranet mellom bilen og restauranten, og jeg tror jeg hadde tapt konkurransen hvis Natalie ble kidnappet første kvelden. Vi har derfor utsatt konkurransen inntil videre.

Mann tar pushups på stranden, i kraftig motvind

Søndagen gikk med til å blåse bort i Big Bay, hvor man har en fantastisk utsikt til Table moutain og bli tutet på i trafikken. Vi så en mann ta pushups på stranden og ca. firehundre kitere. Vi så også flere damer som hadde på seg noen slags striesekker, og alle ble solbrent i nakken. Det var vel omtrent det. På kvelden spilte vi tennis og slappet av i skyggen, hvor det var ganske varmt. Vi slo flere baller ut i svømmebassenget så vi kunne hoppe uti og hente dem. Ah. Deilig.

Mandag morgen, og vi dro til University of Western Cape. Etter noe fomling med GPS og skilt inne på universitetsområdet kom vi til døren merket "Faculty of Dentistry". Det var vel igrunn ikke så mye en dør som en slags portal, som i sin tur ledet inn i verdens minste bygg. Vi hadde imidlertid kjørt feil. Så etter en ransakelse av bilen på vei ut, dro vi til Tygerberg hospital. Der holdt vi på å kjøre på det vi tror er skolens maskot, en slags påfugl som lunter rundt på området. Tenk hvilken første dag det kunne blitt! Vi hadde imidlertid kjørt feil. Plutselig kjørte vi riktig. Vi tuslet inn med godt mot og svettemerker (det er veldig varmt her nemlig), og fikk møte Pål Brodins, Bjørn Øgaards og Gunn Conradis Sør-Afrikanske motstykker. Vi fikk også møte en dame som gav oss frakker, som vi tydeligvis skal bruke til vi slutter her (4 måneder med én frakk kan fremstå noe uhygienisk) Sør-Afrikanske Brodin spurte oss hva vi hadde lyst til å gjøre her nede. Ola så på meg. Jeg så på Natalie. Natalie så ut vinduet. Jeg så på Ola istedet. Vi tenkte det samme. "Yes, in Norway we see a lot of perio and kario, so maybe not so much of that." Pål Brodin lo, og jeg innså at gleden at over perio ikke kjenner landegrenser.

Anders foran det vi trodde var Tannlegehøyskolen i Sør-Afrika

I morgen skal vi til Guguletu, hvor vi håper å få trekke litt tenner. Men nå, vinsmaking. Vi har kjøpt en rødvin med bilde av en giraff på, og en med bilde av et pinnsvin, og de skal herved anmeldes. Vi gir 1 til 8 lomper, for det er 8 lomper i en lompepose (det kan også være 10, men vi gir maks 8). Ola skriver mer om vinsmakingen. Idag, giraff-vinen.

Sees senere a! Lomp ut.

Cape Town

Da er lomperne paa plass i Kappstaden! Vi jobber med aa skaffe internett i leiligheten saa oppdateringer med bilder kommer veldig snart. Lomp ut

Lompokartet med mer

Lompokartet er nå for alvor oppe og går. I høyre sidekant av siden kan man scrolle, zoome, klikke og drodle på kartet, som viser steder vi har besøkt og strekninger vi har lompet oss over.

Av annen mer eller mindre relevant informasjon kan nevnes at jeg har fått en afte fordi jeg er så jazzet opp over at vi snart sitter på flyet.

Det er ett kvarter til vi skal ut i bilen, og Ola Rasmus begynner også å bli ganske jazzet nå. Han leter etter kjøremusikk. Shark har begynt å kle på seg jakkene sine allerede (hun skal ha på seg flere jakker så hun slipper å betale overvekt. Ler meg seriøst ihjel.), selvom det som nevnt er ett kvarter til vi skal ut i bilen.

Ola har begynt å pakke.

30min til avgang

Nå er det like før. Kun en halv time til avgang. Det som ikke er pakket nå blir ikke med til Afrika. Litt trist, litt spennende og ganske skummelt. Farvel kalde Norge. -lomp ut

Farvelmiddag hos Ragnhild

Lørdag 27. feb. ble farvelmiddagen servert hos Ragnhild. På menyen sto det lammestek med alt som hører til og sjokoladekake med is til dessert. Nok en gang viste Ragnhild at hun behersker kunsten å tilfredstille alle gjesters kulinariske begjær og som seg hør og bør ble kvelden ble avrundet med et forrykende slag Alias. Lomperne takker for en prima aften -lomp ut