First blood

I går var første dag på gratisklinikken i Guguletu. Sjåføren vår kjørte en urovekkende liten bil, og fant det kostelig at Natalie, som ønsket å sitte i forsetet for en gangs skyld, forsøkte å sette seg på høyre side. Ola og jeg har nå sittet nok i forsetet til å vite at høyre er førersiden, men Natalie har levd luksuslivet alene i baksetet, og har gått inn på høyre og venstre side som hun har funnet det for godt. Da "Fot" uansett befant seg på høyre side av bilen, benyttet jeg sjansen til å sette meg i forsetet. Mens Ola og "Fot" slumret, smalltalket jeg en hel del med sjåføren vår. Det er en veldig hyggelig mann som snakker veldig fort, så jeg fikk ikke med meg hva han het, men sønnen hans spiller visst på et av de to store fotballagene fra Cape Town, og er midt på treet god. Han har forøvrig satt seg selv på jobben med å finne et sted vi kan kjøpe billetter til VM, og det er noe jeg kan sette pris på.

På klinikken i Guguletu møtte vi straks Dr. Ferreira, som kalte meg "Anus", Ola "Hola" og Natalie - vel. Ja. Natalie. Mannen fungerer som et levende samlebånd, og har ifølge egne beregninger ekstrahert "tens of thousands" tenner. Sonde brukes ikke, tre speil benyttes på rotasjonsbasis, etter en liten visitt i en eller annen form for desinfeksjonsveske, og enhver smerte i relasjon til tann er forenlig med ekstraksjon. I den grad man kan kalle det en "diagnose" stilles den som regel iløpet av 5 sekunder. De har visst et røntgenapparat, men siden relasjon til sinus eller canalis uansett ikke påvirker behandlingsplanen brukes det "stort sett" ikke. Dr. Ferreira påberoper seg forøvrig røntgensyn. Dr. Ferreira ble noe oppgitt over en kvinne som ikke klarte å peke på én tann, men da hun hadde ANUG, akutt nekrotiserende ulcerøs gingivitt, var det ok. Først ble alle pasientene, om lag 50 mennesker, anestesert i området de hadde vondt - deretter ble de sendt tilbake på venterommet for å. Ja - vente. Journalsystemet er noe annerledes enn vi er vant til. Alle har hver sin lapp med navn og adresse, samt klistremerker i forskjellige farger.

Joda.

Gult betyr HIV-positiv. Over halvparten av pasientene hadde gule klistremerker. Det var i grunn ganske sørgelig å se hvor unge mange av dem var – blant annet en gutt som ikke kan ha vært noe særlig mer enn 5-6 år. Med fare for at Odontolompen virker for seriøs (det er vel kan hende ingen reell fare uansett) – det er absolutt tankevekkende å kjøre gjennom det man må kunne kalle slummen rundt klinikken, for deretter å krysse motorveien og plutselig være midt iblant villaer, svømmebasseng og tennisbaner.

Da alle var anestesert begynte ekstraksjonene. Tenner fløy, bokstavlig talt. Ola måtte blant annet dukke unna en løs tannkrone etter at en meget entusiastisk Ferreira tok et litt for hardt grep rundt 46. Etter tjue minutters intensiv ekstraksjonsundervisning med tilhørende miming av PDL og premolar ble vi satt til å ekstrahere tenner selv – imidlertid rakk vi bare å trekke åtte før Ferreira var ferdig med resten (og vi brukte ikke mer enn ti minutter..) Ola fikk lov å trekke en så vidt synlig, nedkariert, buccovertert 18, noe Fot og jeg ikke misunnet ham.

Andre ting som er verdt å nevne:
- Instrumentene vi bruker er det få av, så de må desinfiseres mellom hver gang de brukes. De ligger da i en balje med en slags klorløsning, og der må de ligge i ”minst fire minutter”.
- Dr. Ferreira er veldig stolt over sin evne til avledning, og demonstrerte dette på meg ved å først pirke på meg med en pinsett: ”Se så vondt det er!”, for deretter å klemme hardt i hånden min mens han pirket på meg med pinsetten: ”Se, nå gjør det ikke vondt!”. Jeg takket for demonstrasjonen selv om jeg for så vidt hadde satt mer pris på den om han hadde tatt av seg den blodige hansken først.
- Maur var det nok av, særlig på instrumentene.
- Dr. Ferreira har sett midnattssol i Oslo, vært hofftannlege i Bahrain og snakker alle stammespråkene i Sør-Afrika – hvilket visstnok er 11, pluss afrikaans og engelsk selvsagt.

Ellers hadde vi fri resten av ettermiddagen, så da dro vi til Two Oceans Aquarium. Det var helt ok, Fot/Shark var veldig fornøyd med å få se hai. Waterfront tilfredsstilte turistene i oss. På kvelden smakte vi på den nye vinen. Denne gangen, Pinns-vin.

Nattasharks

For å tease dere litt – i dag var vi på Cape Point og Cape of Good Hope. Det var en lang dag i Lompobilen, som for øvrig fikk sin første bulk, og vi møtte noen vi kjenner fra før. Natalie fikk se mange spennende dyr, blant annet på tallerkenen, og vi fikk for første gang på turen bruk for selvutløserfunksjonen på kameraet. Mer om hvordan dét gikk, ja det får du lese senere.

Teasebilde