Brille-/nakkeskille

Etter å ha mottatt kritikk for at det har gått lang tid uten oppdatering kommer det nok en ganske stor en, men med flere bilder denne gangen!

Vi husker fra tidligere at dere har blitt ertet med blant annet et bilde fra vår tur til Cape of Good Hope, det (nesten) sydligste punkt på det afrikanske kontinent. Her får dere historien fra den dagen, samt gårsdagens tur til Table Mountain i midten av Cape Town.

Onsdag 17.03.:

Etter en ganske lang biltur kom vi omsider til kysten, og et skilt merket "Penguin colony". Fot ville naturligvis se pingvinene, og ble riktig jazzet opp av skiltet. Vi måtte derfor roe henne ned før vi kunne parkere og fnne pingvinene. Parkeringsvaktene her gjør parkeringen til en ganske stressende opplevelse. De hoier og vinker for å få deg inn på en plass de mener passer bilen perfekt, og løper gjerne inn foran bilen din for å få deg til å bråstoppe, men for all del, de utfører jobben med en beundringsverdig entusiasme. Pingvinene lå stort sett stille, bortsett fra en som badet. En pingvin hadde lagt seg opp i buskene i le for vinden, og denne var tydeligvis ganske vant til, og glad i, å bli tatt bilder av. Etter å ha blitt sandblåst på stranden dro vi tilbake i bilen. Kort tid senere så vi det artige dyret "bavian" langs veien, og stanset derfor på en rasteplass. Det var imidlertid mange som hadde sett det samme som oss, og det var derfor trangt om plassen. Inngangen til rasteplassen bestod av to stolper med akkurat nok plass mellom til én bil. Jeg så mitt snitt til å snike meg inn, men så ikke den lille metallkroken som sto ut fra den ene stolpen. I neste øyeblikk ble jeg nådeløst straffet. Ola ropte "høilg!" og vi hørte en lompende, skrapende lyd. Da det var ganske mange bavianer utenfor turte vi ikke å åpne døren for å se på skadene. Senere ble det tydelig at Lompobilen hadde fått smake rasteplassens kontroversielle stolpedesign. Jeg tok skaden på min kappe.

Cape Point

Cape Point består av et gammelt og et relativt nytt fyrtårn ytterst på en klippe. Det gamle fyrtårnet ligger helt ytterst, nede ved vannet, mens det nye ligger på toppen av klippen. Så snart man nærmer seg kanten kommer vinden loddrett opp klippen og treffer deg i fjeset. Fot og Ola fant ut at de til sammen veide like mye som meg (nåja) og holdt seg fast i hverandre, mens jeg sto fjellstøtt. Fot fløy heldigvis ikke bort, så vi passer fremdeles på henne! Ellers fant vi en firfirsle, og jeg holdt på å tråkke på en rotte/marsvin/grevling-liknende sak som satt og gnagde på buskene langs stien. Det viser seg imidlertid at det kalles en "Dassie", og Dr. Ferreira hadde en slik på sine yngre dager. Dens nærmeste nålevende slektning er av alle ting - elefant. Fot ble selvsagt jazzet igjen, og vi tok ganske mange bilder.

Dassie og Fot

Vi spiste på en ganske dyr restaurant, og det var her vi møtte noen gamle kjenninger - nederlenderne fra flyet. De var nå staselig antrukket i hvite bukser og blå skjorter, slik at de matchet hverandre. Fot er ikke så glad i dem. Ellers fikk vi besøk av en fugl som nesten bæsjet på Ola.

Cape of Good Hope var ikke så veldig spennende, men vi så en struts. Da vi kjørte tilbake kjørte vi (jeg) litt for fort og så ikke fartsdumpen før det var for sent. Fot lå og sov i baksetet, og rakk ikke å, som Ola og jeg, stålsette seg for å treffe en fartsdump i 70 kilometer i timen. En vektløs Natalie gav fra seg et lite hyl idet Lompobilen løftet seg fra bakken, i den tro at vi nettopp hadde kjørt utfor en klippe. Det hadde vi jo ikke.

På vei hjem dro vi innom Chapmans Peak for å se på solnedgangen i Atlanterhavet. Solen gikk veldig fort ned, og vi ødela for et kjærestepar som var der for å se soldnegangen. Deretter kjørte vi i hundreogtjue på uopplyste, svingete veier, spilte squash og sovnet, glade.

Sjåføren vår, Jerome

Torsdag 18.03.:

Dagen begynte med at sjåføren vår, Jerome, kjørte oss til Guguletu. Idag fikk vi ingen demonstrasjoner, men derimot hver vår stol og en mengde pasienter. Mens Ola strevde med bucco-, mesio-, og lompoverterte, nedkarierte åttere og tilhørende rotrester, trakk jeg stort sett perio- og melketenner, samt periomelketenner. Barna er naturlig nok ganske stressa når de skal til oss, men de synes det er veldig gøy når jeg sier det eneste ordet jeg kan, og jeg sier det feil. "Pefomle" betyr noe sånt som "pust rolig", mens "fofomle" som jeg sier endel, tydeligvis betyr noe helt annet - muligens noe grovt. Ellers synes de det er veldig fascinerende når jeg babler ivei på norsk, de ser da ut til å glemme hvorfor de er der.

Jeg brukte tang i ti minutter, uten å få mer enn et par milimeter mobilitet, på en jævel av en periofri 17 som satt i en ganske kraftig dame. Jeg ble så svett atte hjælp, og fikk vannblemme i hånden. Det er igrunn veldig befriende å kunne banne så mye man vil uten at noen skjønner det. I dette tilfellet tror jeg imidlertid hun fikk med seg hovedpoenget.

Etter ti minutter foran, bak og oppå pasienten (hvis det er lov å si) bøyde jeg litt for hardt buccalt og fikk ut kronen og den mesiobuccale roten. Den palatinale og distobuccale ble igjen. 15 minutter, endel slit og svette, samt sist og ikke minst en Ferreira senere, var alt av tann ute.

Dr. G. Ferreira

Fot fikk oppleve hvordan det er å trekke 46 på en 12 år gammel gutt som har fått ledningsanestesi i 3. kvadrant, med andre ord hvordan det er å trekke tann på en ubedøvet pasient. Traume for livet, både for Fot og pasienten. Feil tann hadde blitt skrevet i journalen, og Fot var i sin fulle rett. Heldigvis kom Ferreira og husket at han hadde anestesert den andre siden.

Senere ble vi kjørt til Mitchells Plain, hvor det andre sykehuset ligger. Her fikk vi en grundig omvisning av dekan for forskning, prof. Myburgh. Vi ble imidlertid stående og snakke med en tilfeldig mann fra et innredningsselskap mens Myburgh måtte få teknisk avdeling til å låse opp kjelleren. Mannen fra innredningsselskapet hadde fått i oppdrag å innrede den nyoppussede kjelleren. Også her fikk vi en grundig omvisning, og det var veldig spennende å få være med på diskusjonen mellom Myburgh, mannen fra teknisk avdeling og mannen fra innredningsselskapet - om hvorvidt man skulle velge en lysegrå eller mørkegrå oppslagstavle i gangen. Vi fikk også se det nye oppholdsrommet til studentene. I motsetning til det "Orale rom" som vi er kjent med, skal de her få en Oral festsal, en trehundre kvadratmeter stor hall hvor man skal ha flatskjermer og biljardbord. Lompen oppfordrer herved fakultetsledelsen om å ta etter den Orale romløsningen i Sør-Afrika når man skal bygge nytt klinikkbygg i Oslo.

Fredag 19.03.:

Vi besøkte Table Mountain idag. Det er et stort platå i midten av Cape Town, tusenognoe meter over havet. Vi hadde egentlig tenkt å gå/klatre opp, men det var vindstille og dødvarmt, så vi tok gondol opp. Jeg er ikke veldig glad i høyder. Sett meg alene med en hai i et haibur og jeg vil være mindre redd enn jeg var i dag. En lett svaiende vogn, fylt med svært tykke amerikanere på et roterende gulv, 100 meter over den bratteste skråningen jeg har sett. Det hjalp litt at det var en amerikaner der som trodde Nelson Mandela fremdeles satt i fengsel på Robben island, men bare såvidt.

Utsikt fra gondol

Jeg orker ikke tenke mer på det. Fot var som vanlig jazzet, og poket meg hele veien opp (og ned) mens hun sa "Anders har høydeskrekk, Anders har høydeskrekk". Jævel.

På toppen var det en mann med et veldig dyrt kamera som ikke klarte å ta bilde av oss med vårt, men heldigvis kom en mann med rosa singlet og løpeshorts fra åttitallet til unnsetning og ville ta bilde av oss foran kanten. En gruppe japanere måtte stanse og vente til mannen med rosa singlet hadde tatt bilde av oss. De ble stående ganske lenge, da vår rosa venn tok ca. 27 bilder av oss. "Smile!", "Smile more!", "Glasses off", "Glasses on", "Crawl towards me!", "Like a tiger!". Vel, ikke de to siste. Men det tok dødla lang tid, og jeg var, gjennom hele fotoseansen, redd for å velte utfor kanten.

Ett av de 27 bildene rosa-singlet-mannen tok av oss

Vi møtte et amerikansk kjærestepar ved det ene utkikkspunktet, og den kvinnelige delen av forholdet mente de måtte "snakke sammen". Ola og jeg følte en viss sympati med den uheldige herren. Samtalen som fulgte er en av de pinligste jeg har overhørt. I korte trekk mente hun at han ikke var innstilt på å redde forholdet, og hun følte han ikke hadde vært tilstede de siste ti dagene. Hun ville gjøre det han ville, men han turte ikke å være seg selv rundt henne. Riktignok hadde de brukt de siste ti dagene på kun å gjøre ting hun ville, men nå skulle de bruke de siste to dagene på alt han ville gjøre. Hun følte seg som en kjerring, han følte at hun bare så på andre gutter. Hun følte at det han følte var feil, og at han måtte begynne å føle andre ting. Han følte ikke det var riktig tid eller sted å ta praten på, og i frustrasjon over dette sa han noe veldig teit og pinlig som jeg ikke makter å gjengi her. Hvorfor denne samtalen ble ført mens vi sto og tok bilder av hverandre og brukte selvutløser til den store gullmedaljen kommer vi nok aldri til å få vite.

Så dro vi hjem.

Nå har vi vært på Spiers vingård og kost med gepard-valper/-føll. Mer om det senere!

Lompekos til alle!