Da Big Five

Gutta krutt foran Table Mountain

Okei. Dette blir et relativt langt innlegg, for nå er det jo flerfoldige dager siden vi la inn noe særlig innholdsrikt her. Vi håper imidlertid det faller i smak, og hvis man ikke gidder å lese alt kan man jo bare se på bildene – det er jo koselig det også.

Jeg (Anders) hadde håpet å få meg en liten cowboystrekk før vi midt på natten kjørte fra Ola, men da jeg la meg ned dimmet han lyset og begynte å spille ”Idyll” på gitar, og da turte jeg simpelthen ikke å sove. Kort tid etter satte vi oss i bilen. Natalie (heretter ”Fot”) satt selvsagt i midten i baksetet, noe hun kommer til å fortsette å gjøre de neste fire månedene. Etter å ha sjekket fire ganger at alle hadde med seg passet sitt kjørte vi til flyplassen. Her skulle vi snart få turens første overraskelse, nemlig at farmakologiboken ”Rang&Dale”, som Skoglund (heretter ”the Skag”) anbefaler på det varmeste, veier over 3 kilo. Da jeg ikke hadde lyst til å kaste noen av singletene jeg hadde med, endte jeg opp med 15 kilo håndbagasje.

En hyggelig flyvertinne med perio 2 kom og fortalte meg at jeg kunne få sitte ved nødutgangen så jeg hadde god plass til de lange bena og det store hodet mitt, og dum som jeg var takket jeg ja. Jeg innså raskt at jeg uforvarende hadde samtykket til å fungere som en slags sikkerhetsanordning. Idet øyelokkene mine sakte lukket seg, kom hun og ristet i meg. ”Sir, please sir, you must not sleep. Sir! Sir! If you sleep, who will open the door?” Personlig tror jeg jeg hadde våknet dersom flyet hadde landet i havet, men ok. Jeg sovnet likevel, og risikerte dermed livene til mine medpassasjerer. Jeg beklager på det varmeste.

De femten timene fra ankomst i Amsterdam til ankomst i Cape Town er ikke noe særlig å skrive hjem om. De omhandler stort sett det å stå i kø, en semiretardert kvinne som stadig skulle frem og tilbake i flyet, samt syv nederlandske menn som hadde firmamøte/vors/fest/nach.

Etter å ha tenkt "lukk opp døra, jeg svetter ihjæl" i de nevnte femten timene skulle vi stå litt mer i kø, komme først i køen for deretter å stå bakerst i en ny. Ei tysk jente fra samme fly som oss valgte å ha et pass som gikk ut om 2 måneder, og ble derfor pent bedt om å sette seg på samme fly tilbake.

Vi ble ledet av en relativt skummel mann ut på en mørk parkeringsplass fordi han visste om "en snarvei" til leiebilen vår. Vi møtte så kusina til Skagmo (heretter "Skag 2") som var hyggelig nok til å møte oss klokken tolv på en fredag kveld for å kjøre foran oss til stedet vi bor. Etter noe kløning med giring, øye-hånd-venstresiden-av-veien-koordinasjon fikk vi møte Amie, en gammel dame i silkeslåbrok. Hun kalte meg Agnes, Ola for "Hola" og Natalie - vel. Natalie. Skuffende.

Lompobilen

Stedet vi bor nå er det man må kunne kalle sweet. Jeg har riktignok fått det kjipeste rommet, med vinduer på flertallet av sidene, persienner som ikke går an å lukke og maur i senga, men vi koser oss stort med vår egen squashbane, tennisbane og svømmebasseng. Ola har kjøpt tennis-outfit (Wimbledon-hvitt), og er nå en meget slick Rick. Natalie har forøvrig fått besøk av en kneler på rommet sitt, som Ola og jeg måtte trå til for å fjerne i ett stykke. Natalies forslag for å fjerne "kreasjonen" som hun kalte det, inkluderte støvsuging, tennisball i insektfjes og kveling(?) med hendene. Noe usikker på hvordan jeg skulle kvelt en kneler.

Fot i slaget

På lørdag morgen dro vi til silkeslåbrok-Amie, som nå gikk med en i overkant utfordrende topp. I tre timer fortalte hun om alt vi må gjøre i Cape Town. Riktignok brukte hun den siste halvtimen på å fortelle om hvor mye bedre Sør-Afrika var før, da det var et "first world country" (for de hvite), mens det nå er et "third world country" (for alle, ifølge henne, dog hun fremdeles nok har endel penger og kan ordne seg greit (hvis det er lov å skrive)). Hun fortalte også at vi ikke måtte gi "the blacks" penger, for da ville de bare ha mer, mens vi kunne gi "the couloured" opptil 2 rand (men aldri mer). Det tilsvarer altså omtrent 1,50 norske kroner. Vi fikk også streng beskjed om ikke å "friste" renholdspersonalet med penger og verdifulle ting når de kommer for å vaske i leiligheten vår. Vi har derfor laget en egen "fristehylle", med kamera, GPS, iPoder, bilnøkler og datamaskiner. Hvilke konsekvenser dette får vil selvsagt bli publisert på Lompen. Eventuelt ikke. Til sist ønsket var utleier å presisere at hun på ingen måte var rasist. Vel.

Vi har altså kjøpt GPS, noe som er uvurderlig her nede. Noen ganger ber den oss svinge litt for tidlig. Vi har vært farlig nære å svinge inn i motgående kjørefelt på N1 (National road 1, som går fra Cape Town til Johannesburg - åttefelts vei.). Vi har også kjøpt SIM-kort til mobilene våre. Men fordi myndighetene ikke vil at vi skal bruke dem til organisert kriminalitet måtte endel ordnes før de ble aktivert.

Vi har bestemt oss for å lage vår egen versjon av "Fire (eller tre da) stjerners middag", hvor én inviterer de to andre på middag og står for underholdning underveis. Jeg valgte å være som Stephen Ackles, Ola valgte Bjørn Floberg og Natalie valgte "han nordlendingen". Jeg aner ikke hvem hun mener. Nå valgte hun Linni Meister istedet. Ja. Vel. Første kvelden her falt oppgaven på meg. Jeg brukte GPSens restaurantfunksjon og fant "Black Dragon Asian Lake" og "Hungry Lion". Begge lå i nabolag hvor vi satt med følelsen av at vi kom til å bli ranet mellom bilen og restauranten, og jeg tror jeg hadde tapt konkurransen hvis Natalie ble kidnappet første kvelden. Vi har derfor utsatt konkurransen inntil videre.

Mann tar pushups på stranden, i kraftig motvind

Søndagen gikk med til å blåse bort i Big Bay, hvor man har en fantastisk utsikt til Table moutain og bli tutet på i trafikken. Vi så en mann ta pushups på stranden og ca. firehundre kitere. Vi så også flere damer som hadde på seg noen slags striesekker, og alle ble solbrent i nakken. Det var vel omtrent det. På kvelden spilte vi tennis og slappet av i skyggen, hvor det var ganske varmt. Vi slo flere baller ut i svømmebassenget så vi kunne hoppe uti og hente dem. Ah. Deilig.

Mandag morgen, og vi dro til University of Western Cape. Etter noe fomling med GPS og skilt inne på universitetsområdet kom vi til døren merket "Faculty of Dentistry". Det var vel igrunn ikke så mye en dør som en slags portal, som i sin tur ledet inn i verdens minste bygg. Vi hadde imidlertid kjørt feil. Så etter en ransakelse av bilen på vei ut, dro vi til Tygerberg hospital. Der holdt vi på å kjøre på det vi tror er skolens maskot, en slags påfugl som lunter rundt på området. Tenk hvilken første dag det kunne blitt! Vi hadde imidlertid kjørt feil. Plutselig kjørte vi riktig. Vi tuslet inn med godt mot og svettemerker (det er veldig varmt her nemlig), og fikk møte Pål Brodins, Bjørn Øgaards og Gunn Conradis Sør-Afrikanske motstykker. Vi fikk også møte en dame som gav oss frakker, som vi tydeligvis skal bruke til vi slutter her (4 måneder med én frakk kan fremstå noe uhygienisk) Sør-Afrikanske Brodin spurte oss hva vi hadde lyst til å gjøre her nede. Ola så på meg. Jeg så på Natalie. Natalie så ut vinduet. Jeg så på Ola istedet. Vi tenkte det samme. "Yes, in Norway we see a lot of perio and kario, so maybe not so much of that." Pål Brodin lo, og jeg innså at gleden at over perio ikke kjenner landegrenser.

Anders foran det vi trodde var Tannlegehøyskolen i Sør-Afrika

I morgen skal vi til Guguletu, hvor vi håper å få trekke litt tenner. Men nå, vinsmaking. Vi har kjøpt en rødvin med bilde av en giraff på, og en med bilde av et pinnsvin, og de skal herved anmeldes. Vi gir 1 til 8 lomper, for det er 8 lomper i en lompepose (det kan også være 10, men vi gir maks 8). Ola skriver mer om vinsmakingen. Idag, giraff-vinen.

Sees senere a! Lomp ut.